Barneårene.

 

Årene før krigen har jeg bare noen svake minner om, så dem er det vanskelig å fortelle om.

Men min oppvekst ble ganske preget av krigen. Skolegang ble det smått med, Tyskerne okkuperte raskt Rothaugen skole, som jeg hørte til. Vi fikk en ganske tilfeldig undervisning og hadde skoletimer rundt om på de omliggende skolene ettersom der var ledige klasserom. Så vi ble flyttet rundt omkring og mange uker ble det heller smått med undervisning. Jeg husker også at noen av mine lærerinner hadde halve eller hele klassen hjemme hos seg i privaten og drev undervisningen derfra. De første 3 skoleårene var det ikke mye undervisning. Men antagelig så ble kunnskapstørsten så stor etter disse krigsårene, at vi tok det igjen på egenhånd senere i livet. Vi lærte nok litt om å finne ut av ting selv og biblioteket ble senere flittig brukt. Vi lærte også tidlig i livet å organisere oss/finne på ting selv og vi ble mer selvstendige. De voksne hadde mer enn nok med å få ”endene” til å møtes, for hverdagen deres var både hard og lang. Den gangen var det minst 52 og en halv times arbeidsuke og arbeid til kl. 14 om lørdagene.

 

Jeg bodde ved Rothaugen og der var vi ganske utsatt for krigens grusomme baksider. Det var et under at vi ikke ble drept ved eksplosjonen på Festningskaien i april 1944. Hjemme hos oss ble omtrent alt som kunne  knuses, det ble ødelagt. Mellomvegger i leiligheten ble blåst overende av lufttrykket. Vindusrutene ble blåst inn og sto som store prosjektiler i de motsatte veggene. Min seng sto i en krok ved siden av vinduet og jeg skulle akkurat til å stige ut for å gjøre meg klar til å gå på skolen til kl. 9.25. Heldigvis så har jeg alltid vært litt treg om morgenene og det var vel ikke min tur den gangen antakeligvis. Underoffisersskolen til tyskerne lå ganske i nærheten og det var jo også et bombemål for de allierte flyene.

 

Etter dette så ble vi barna evakuert til tryggere steder på landsbygda rundt omkring. Vi hadde med oss en liten koffert eller veske med det mest nødvendige i og så fikk vi en merkelapp rundt halsen. Der sto det vårt navn og bestemmelsesstedet vi skulle til. Første gang jeg ble sendt av gårde tidlig på forsommeren 1944 (da var jeg knapt 9 år gammel), var bestemmelsesstedet Ytterdal på Sunnmøre. Den gangen var der ikke biler eller busser en kunne kjøre med. Grusveier var det også smått med, det var for det meste bare noen kjerreveier. Så da ble det en fjordabåt, som hadde stoppested ved hvert minste tettsted. Vet ikke helt sikkert hvor lang tid den båtturen tok. Men det må ha vært et par/tre dager. Husker ikke helt, men det må ha vært noen voksne som passet på oss. Tror de var fra Røde Kors. På kaien i Ytterdal ble jeg hentet med hest og kjerre og så var det vel en halv times tur på en bygdevei opp gjennom dalføre til en avsides fjellbygd.

Der var jeg i 3-4 måneder. Alle menneskene der var helt ukjent for meg. Men vertskapet som jeg bodde hos var greie mennesker. Det var en liten fjellgård og dyrene de hadde, var en hel haug meg geiter. Tror de hadde over 60 geiter. Men tiden der tok slutt og så var det frem med merkelappen rundt halsen igjen og hjemreise.

I oktober 1944 (jeg var da akkurat fylt 9 år) var det påan igjen, med ny merkelapp rundt halsen. Denne gangen med en ny fjordabåt, som brukte et og et halvt døgn inn til Bjørvikstranda i Sunnfjord. Denne gangen var det heldigvis hele klasser som ble sendt av gårde til samme bygden, så nå hadde jeg i alle fall de fleste klassekameratene spredd på de andre gårdene i ”bygda” eller nabobygda. Der inne var jeg til juli 1945 og fikk jeg oppleve fredsdagende og feiringen av at Norge atter var blitt et fritt land. Jeg fikk være med på alt gårdsarbeidet, fikk se lammingen og var med da de ”stølte” om våren. For en bygutt var dette bare helt fantastisk. Disse 9 månedene der inne i Sunnfjord har jeg alltid sett tilbake på som gode minner og mange fine opplevelser. Jeg har forresten vært der inne senere og besøkt dem noen ganger og fortalt hvor greit jeg hadde det.

Men jeg vet også at en del av de andre barna lengtet hjem fra første dag og for dem var nok disse 9 månedene en veldig vanskelig tid, med store savn og lengsel etter familien og far og mor. Vi var jo bare 9 år gamle barn og i tillegg så hadde vi hatt noen grufulle redsler og opplevelser. Så jeg var veldig glad da mor, far og min søster kom inn og hentet meg om sommeren i 1945.

Krigsårene var en hard tid, med rasjonering og rasjoneringskort på de fleste varer. Men da som nå, springvannet var fritt. Hvit mel eller hvite bakervarer var det ikke mulig å få kjøpe, det skulle tyskerne ha. Margarin, frukt, grønnsaker, melk, kjøtt, egg og ellers de viktigste varene, var på en meget streng rasjonering. Mange av varene var bare ”krisevarer”, dvs det var ikke skikkelige produkter. Det gjaldt f. eks. kaffeerstatning, krisekrem og den såkalte margarinen som mor blandet med potetstappe for å drøye den til vi kunne få ny kvote.  Det ble utlevert rasjoneringskort med rasjoneringsmerker og med dem kunne en kjøpe det mest nødvendige, dersom det fantes i butikkene.  Husker så godt at jeg gikk ærend for noen eldre i gaten og at jeg da av og til kunne få 5 øre for det. Disse ble spart til jeg hadde 27 øre. Så var det å tigge mor om å få et brødmerke, for da kunne jeg gå i bakerbutikken og kjøpe meg en bløtkake med krisekrem. Da var det liksom fest og julaften for meg. Men min søster har senere fortalt meg at de kakene smakte ”pyton” og at hun ikke klarte å spise dem. Øl, sprit, snus og tobakk var å få kjøpe i meget små mengder. Men folk er oppfinnsomme når det gjelder å få ”nyte” sine laster. Rundt om i de mange hjem sto det endel spritapparat og tobakksplanter, som ble passet omhyggelig på. Det var rasjoneringskort også på tobakk og for et rasjoneringsmerke kunne de få kjøpe en liten kvote med tobakk hver måned. De som ikke fikk tak i tobakksplanter men som røkte mer enn den små kvoten strakk til, måtte ut på det åpne markedet/svartebørsen og kjøpe tobakk der. Men det var temmelig dyre saker. Jeg vet at min far røkte da krigen begynte, men han sluttet med det i det første krigsåret. Det ble rett og slett for dyrt og han trengte pengene for å kunne kjøpe mat og betale de faste utgiftene. Jeg husker far og en onkel av meg satt i begynnelsen av hver måned og rullet veldige tynne sigaretter, som de da solgte til de som røkte. Og tro meg, sigarettene som de rulte var syltynne. Far fortalte meg senere at han sluttet å røke da han måtte betale 1- krone for et dypt magadrag av en sigarett.  1- krone den gangen var mange penger for en arbeider, det var omtrent det som de hadde som timelønn. Jeg husker også en (Madsen) som drev en liten forretning i gaten vår, med salg av tobakk og blader etc. I den tiden var det omtrent ingen som hadde bil, så all transport foregikk med hest og vogn. De mest kjente hestespannene fra den tiden, var Hansa sine hester- Perle og Bruse – noen skikkelige kjempestore hester. Men tilbake til Madsen i gaten vår. Hver gang det var hester som passerte i gaten vår og spesielt når Hansahestene var der for levering av varer, så sto Madsen klar med kost og spade. Dersom hestene ”gjorde” fra seg noe der, så var han straks ute og feiet det opp på spaden sin. Dette visste vi alle at han tørket og senere blandet inn i tobakken som han solgte. Men tobakken den gangen var ikke så rare stasen, så det ble visst ikke oppdaget.

Etter krigen begynte det normale livet å vende langsomt tilbake, men det tok sin tid og rasjoneringen fortsatte enda noen år. F. eks. så husker jeg at alle ventet på at Amerikabåten skulle komme i begynnelsen av desember. Da kunne vi få kjøpe 1 kg. appelsiner pr. familiemedlem. Det var store stas, for det var den eneste gangen i året at vi kunne få kjøpe appelsiner. Husker også at appelsinskallene ble lagt over ovnene, for at lukten skulle fylle stuen og skape ekstra julestemning.

De få bilene som etter hvert kom til salgs, var på rasjonering til et stykke ut i 50 årene. En måtte kunne dokumentere at en virkelig hadde bruk for bil for å kunne få kjøpe en, å bare ha penger til bilkjøp, var ikke nok.

 

(Så begynner vi å nærme oss ungdomstiden og den kommer til å bli lagt ut på ”Om meg” om en stund.)